Tag Archives: Obama

Obama, Pol Pot og New York

 

I Kambodsja sept 2010

 

Julen nærmer seg og med den noen lange, rolige dager med mer tid til sammenhengende lesing.

Dette er bøkene som nå ligger øverst i lesebunken min:

– Peter Fröberg Idling: Pol Pots smil; om skandinaviske venstreradikales kambodsjanske helt.

– Bob Woodward: Obama`s Wars; et portrett av Obama som Commander in Chief

– Edward Rutherfurd: New York; historisk roman om verdens mest fasinerende by og familier i den gjennom 350 år.

Pol Pots kremasjonssted

Om Ghana

I dag møter Ghanas fotballandslag Serbia i deres første kamp i fotball-VM.


Glad familie i Accra, Ghana

Ghana er kanskje et av de landene i Afrika som totalt sett har utviklet seg mest positivt de siste årene – og da mener jeg ikke bare på fotballbanen. Når det gjelder demokrati er det grunn til å si «Look to Ghana«. Derfor var det ikke overraskende at Obama la sitt første besøk i Afrika sør for Sahara til Ghana.

Ferske Ghana-relaterte klipp:

Anthony Annan (RBK) om Ghanas sjanser i VM.

Appiah venter seg et «historisk» VM

Populisten Sarah Palin

Tidligere utenriksmedarbeider i NRK Bjørn Hansen hadde i dag en interessant beskrivelse av noen av krumspringene til Sarah Palin. Den tidligere visepresidentkandidatens populisme har tilsynelatende ingen grenser. Jeg tillater meg å sitere noen av Hansens karakteristikker i Dagsavisen:

– I Europa ville Palins kandidatur blitt betraktet som en vits. Like utenkelig som at Tysklands dyktige men antikarismatiske forbundskansler Angela Merkel skulle kunne ha noen sjanser i en amerikansk presidentvalgkamp, like utenkelig er det at den karismatiske, men nesten totalt kunnskapsløse Palin skulle kunne bli tysk forbundskansler.

– Hovedproblemet med Palin er ikke at hun mangler kunnskap, men at hun forakter kunnskap.

– En av hennes påstander er at Obama og demokratene har til hensikt å opprette dødslister over pasienter som skal avlives av det nye helsevesenet. Sarah Palin er knapt i stand til å fremføre en eneste opplysning som er i samsvar med de faktiske forhold. Hele hennes politiske karriere bygger på populistisk forenklinger og løgnaktige anklager,…

– Moderate republikanere frykter hennes ambisjoner. Det har kanskje også resten av USA grunn til å gjøre.

Obama i Oslo

Obama er i Oslo. I dag har han mottatt en mye omtalt, og til dels veldig omstridt, fredspris. Jeg tenker at man kan velge å fortsatt være kynisk, eller man kan la seg inspirere. Uansett om han burde fått fredsprisen nå eller ei; Obama er en stor og inspirerende leder som gir oss håp for en litt lysere fremtid.

Obamas Nobelforedrag var etter min mening en av de aller beste taler han har holdt, og det sier ikke så rent lite.

VG gir deg ulike reaksjoner på talen. De byr også på bedre bilder enn jeg kan. Allikevel legger jeg ut noen bilder som kanskje gir et inntrykk av at dagen i dag ikke har vært helt som alle andre i hovedstaden. Før presidentparet deltok på banketten på Grand Hotel vinket de til minst 10.000 mennesker som var samlet på Eidsvolds plass.

Nobelinstituttet i morges

Baklyktene på Michelle Obamas bil

President Obama på vei til audiens på slottet.

Michelle og Barack Obama bor på Grand hotell

Les mer om Nobels fredspris på Fredsprissenterets hjemmesider.

Quoting Obama

Some very few of my favourite quotes from Barack Obama`s  book «The Audacity of Hope»:

International Affairs:

«In the field of international affairs, it`s dangerous to extrapolate from the experiences of a single country. In its history, geography, culture, and conflicts, each nation is unique.»

American Foreign Policy:

«At times American foreign policy has been farsighted, simultaneously serving our national interest, our ideals, and the interests of other nations. At other times American policies have been misguided, based on false assumptions that ignore the legitimate aspirations of other peoples, undermine our own credibility and make for a more dangerous world.»

On the Vietnam War:

«..perhaps the biggest casualty of that war was the bond of trust between the American people and their government – and between Americans themselves.»

Oppression Behind the Iron Curtain:

«..at times, in arguments with some of my friends on the left, I would find myself in the curious position of defending aspects of Reagan`s worldview. I didn`t understand why, for example, progressives should be less concerned about oppression behind the Iron Curtain than they were about brutality in Chile.»

On Education and the Role of Parents:

«Parents have the primary responsibility for instilling an ethic of hard work and educational acheivement in their children. But parents rightly expect their government, through the public schools, to serve as full partners in the educational process – »

:::

Kan Obama sammenlignes med Nelson Mandela? Nei, sier Det hvite hus.

Obama i Ghana

Fam Obama

(Nyheter og live radio fra Ghana her: Ghanaweb)

Som et av de få landene i Afrika med et fungerende demokrati er det ikke overraskende at Obama velger å besøke Ghana i sitt første besøk som president til Afrika sør for Sahara.

Ghana var også et av landene hvor flest slaver ble transportert fra og er derfor også på den måten et symboltungt land å besøke. Obama fikk fredag kveld en hjertelig velkomst til dette gjestfrie landet i Vest-Afrika. I følge VG var stemningen i hovedstaden Accra elektrisk.

Ifølge VG er det ventet at Obama vil lansere et jordbruksprogram verd 100 milliarder kroner som skal bidra til å forsterke og forbedre landbruket i fattige land.

Du kan lese mer om valget i Ghana i desember 2008 her.

Under landsmøtet i mai fikk Høyre besøk på toppnivå fra Ghana.

Obama i hundre

obama-sc3b8ker-rad

Det er 100 dager siden Barack Obama ble USAs president. I VG, som mener det meste kan oppsummeres i terningkast, gir USA-kjenner Ole O. Moen Obama terningkast 5. 

Aftenposten oppsummerer også Obamas 100 første dager. Utenriksredaktøren der mener at Obama på mange måter allerede har gjenreist USAs omdømme i verden.

Fra Obamas egne folk kan du se en oversikt over deres oppsummering av hva de har fått til her.

I en gjennomgang at ulike kommentatorers vurdering av Obamas 100 første dager vil man sannsynligvis hyppigst finne følgende momenter som beskriver hans «Change» så langt:

  • Økonomisk krisepakke på nærmere 800 mrd USdollar
  • Han forbedrer USAs omdømme i resten av verden
  • Avvikling av Guantanamo-basen
  • Vilkår for støtte til den sterkt kriserammende amerikanske bilindustrien
  • Alle amerikanske tropper skal ut av Irak innen utgangen av 2011
  • Revisjon av strategien for Afghanistan
  • Økt åpenhet og mer ansvarliggjøring av egen administrasjon
  • Presidentens «stil»: både lederstil (bl.a. evne til å innrømme feil – «I screwed up») og avslappet kroppsspråk

Skuffelser?

Dette vil variere med øynene som ser, og hvilke forventninger man hadde, men dette er noe av det som nevnes:

  • En del «liberale» (les: røde) tilhengere vil nok være skuffet over at han tross alt ikke har tatt et sterkere oppgjør med Bushs linje på viktige politikkområder.
  • Noen mener han har vært sen med å besette sentrale posisjoner i administrasjonen.
  • Han har ikke gått langt nok i sosiale reformer (angrep fra venstresiden)
  • Han burde være mer forsiktig med offentlig forbruk i en økonomisk krisetid (kritikk fra høyresiden)

Til glede for mange og til skuffelse for en del fremstår Obama etter 100 dager totalt sett som en pragmatisk og sentrumsorientert politiker trygt forankret i amerikanske kjerneverdier.

New York Times har en fin bildeserie fra Obamas 100 første dager.

Hvorfor tapte John McCain?

Fordi motstanderen het Barack Obama? Noen vil si at svaret er så enkelt, og kanskje er det ikke vanskeligere? Kanskje var Obama «the One», som Oprah Winfrey kalte ham, og en motstander det knapt var mulig å slå. Men, sannsynligvis er det også mulig å finne noen svar ved å studere kandidaten John McCain og hans kampanje. Det har staben i Newsweek gjort.

Obama - "the One"?

Obama - "the One"?

Resultatet av arbeidet til 7 Newsweek-reportere, ført i pennen av Evan Thomas, er boken «A long time coming». For alle som er opptatt av politikk og valgkamp er dette fasinerende lesing. I bytte mot løfte om å holde sine historier konfidensielle til etter valgdagen, fikk reporterne unik tilgang til kandidatene, deres familier og kampanjeorganisasjoner. Vil du lese mer om Clinton-kampanjen, som stadig var i krig med seg selv, eller hvorfor Obama var best både på organisering, finansiering og mobilisering kan denne boken varmt anbefales. Den gir også noen gode hint om hvorfor John McCain tapte. Jeg skal stikkordsmessig forsøke å trekke frem noen sentrale momenter om McCain-kampanjen fra boken. Utvalget og vektleggingen står for min regning, og det er ikke sikkert forfatteren vil være enig med meg. Allikevel tror jeg det er noen lærdommer her:

  • McCain trivdes ikke som «front-kandidat». Første gang han gikk gjennom valgkampkontoret skal han ha sagt «It`s awfully big». I motsetning til i 2000, da han var en av republikanernes jokere, var han nå Republikanernes presidentkandidat, men han ble nok heller aldri noen favoritt hos partiets «establishment».
  • Han lyktes ikke å samle inn nok penger. De fleste politiske kampanjer i USA kan regne med å få inn minst 80% av lovede bidrag. McCain-kampanjen fikk inn under halvparten.
  • Svak ledelse. I boken kan vi lese at i løpet av 2007 utviklet McCains kampanjehovedkvarter seg mer og mer til et «ormebol». Sentrale personer i kampanjeledelse var i stadig krig med hverandre,  beskyldte hverandre for at det gikk smått med kampanjen, og McCain tok ikke tilstrekkelig fatt i problemene. McCain-kampanjen gjorde også en rekke mindre vellykkede angrep på motstanderne som ikke var forankret på toppen.
  • Uklare kommandolinjer i kampanjen – og vi kan lese at McCain også regelmessig lot være å følge «linjen». Dette skapte både frykt og frustrasjon i kampanjen. McCain var stadig på telefonen med «dissidenter» som var i opposisjon til kampanjeledelsen, med betydelig uro som naturlig følge.
  • Kampanjen hadde et uavklart og tildels uryddig forhold til pressen. Mens McCain selv fant stor glede i direkte kontakt med journalister – det var ikke uten grunn han på Republikanernes konvent i 2004 kalte dem «my base» – hadde flere sentrale kampanjemedarbeidere et mildt sagt anstrengt forhold til pressen.
  • McCain var ikke tilstrekkelig i stand til å motivere og vise interesse for sine nærmeste medarbeidere. Dette eksemplifiseres blant annet med at han som regel vær mentalt fraværende og viste klare tegn på kjedsomhet i interne ledermøter. Han meget varierende humør var også en stor utfordring. Når humøret var dårlig gjorde han ingen stor innsats for å skjule dette – verken internt eller eksternt.
  • Manglende vilje til forbedring. McCain er ingen naturlig taler, men historien har flere eksempler på politikere som har vist vilje og evne til å lære og utvikle seg. Denne viljen var begrenset hos McCain. Han ville ofte ha seg frabedt at rådgivere skulle fortelle ham hva han måtte gjøre…
  • Manglende evne til å holde seg til hovedbudskapet. Newsweek-reporterne beskriver hvordan McCain gjerne avvek fra manus. Dersom han ikke likte innholdet i talen (skrevet av en taleskriver) kunne han finne på å sabotere sin egen tale.
  • Svak og tilfeldig organisering. McCain spøkte selv i ironiske ordelag om «the well-oiled machine we have here on this campaign».

Det er selvsagt urettferdig å konsentrere seg om svakheter i McCain-kampanjen. Allikevel tar jeg meg den friheten her. Det må dog sies at boken også gir en interessant beskrivelse av kampanjens imponerende «comeback» som sikret McCain den republikanske nominasjonen.

På tross av svakhetene beskrevet over er det godt mulig at hovedforklaringen på McCains tap simpelthen er at han hadde den ublide sjebnen å være motstander til «the One» – Barack Obama.