Category Archives: Bøker

Obama, Pol Pot og New York

 

I Kambodsja sept 2010

 

Julen nærmer seg og med den noen lange, rolige dager med mer tid til sammenhengende lesing.

Dette er bøkene som nå ligger øverst i lesebunken min:

– Peter Fröberg Idling: Pol Pots smil; om skandinaviske venstreradikales kambodsjanske helt.

– Bob Woodward: Obama`s Wars; et portrett av Obama som Commander in Chief

– Edward Rutherfurd: New York; historisk roman om verdens mest fasinerende by og familier i den gjennom 350 år.

Pol Pots kremasjonssted

Advertisements

Hamsunsenteret: Om hundre år er huset glemt?

(c) Ernst Furuhatt / Salten Museum

(c) Ernst Furuhatt / Salten Museum

«Om hundre år er allting glemt«, skrev Knut Hamsun. 150 år etter forfatterens fødsel er verken forfatteren eller hans diktning glemt. I dag åpnet Kronprinsesse Mette-Marit Hamsunsenteret på Hamarøy i Nordland. Bygget er spektakulært, moderne og kontroversielt. Huset er neppe glemt om 100 år. 

Arkitekten Steven Holl fra USA har tegnet bygget. Hans prosjekt var ferdig tegnet allerede i 1996, men det er altså først 13 år senere at bygget står ferdig. Kultursjef Aaslaug Vaa i Nordland fylkeskommune sier til Dagbladet at staten har forsøkt å trenere realiseringen av prosjektet. I samme artikkel sier Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen at pengebruken knyttet til senteret har vært uforsvarlig. Budsjettet har sprukket med 22 millioner kroner og den samlede prisen er 142 millioner kroner. Biografen gratulerer allikevel Nord-Norge med et av landets flotteste kulturbygg.

 Ifølge Avisa Nordland sa Kronprinsessen følgende i sin åpningstale:

Leter man etter et budskap om fred og forsoning er ikke Hamsuns diktning det rette stedet å lete. Og vi blir nok aldri ferdige å diskutere ham og hans diktning…

 

Gruppen Lumsk har her en fin, musikalsk versjon av Hamsuns dikt:

Hvorfor tapte John McCain?

Fordi motstanderen het Barack Obama? Noen vil si at svaret er så enkelt, og kanskje er det ikke vanskeligere? Kanskje var Obama «the One», som Oprah Winfrey kalte ham, og en motstander det knapt var mulig å slå. Men, sannsynligvis er det også mulig å finne noen svar ved å studere kandidaten John McCain og hans kampanje. Det har staben i Newsweek gjort.

Obama - "the One"?

Obama - "the One"?

Resultatet av arbeidet til 7 Newsweek-reportere, ført i pennen av Evan Thomas, er boken «A long time coming». For alle som er opptatt av politikk og valgkamp er dette fasinerende lesing. I bytte mot løfte om å holde sine historier konfidensielle til etter valgdagen, fikk reporterne unik tilgang til kandidatene, deres familier og kampanjeorganisasjoner. Vil du lese mer om Clinton-kampanjen, som stadig var i krig med seg selv, eller hvorfor Obama var best både på organisering, finansiering og mobilisering kan denne boken varmt anbefales. Den gir også noen gode hint om hvorfor John McCain tapte. Jeg skal stikkordsmessig forsøke å trekke frem noen sentrale momenter om McCain-kampanjen fra boken. Utvalget og vektleggingen står for min regning, og det er ikke sikkert forfatteren vil være enig med meg. Allikevel tror jeg det er noen lærdommer her:

  • McCain trivdes ikke som «front-kandidat». Første gang han gikk gjennom valgkampkontoret skal han ha sagt «It`s awfully big». I motsetning til i 2000, da han var en av republikanernes jokere, var han nå Republikanernes presidentkandidat, men han ble nok heller aldri noen favoritt hos partiets «establishment».
  • Han lyktes ikke å samle inn nok penger. De fleste politiske kampanjer i USA kan regne med å få inn minst 80% av lovede bidrag. McCain-kampanjen fikk inn under halvparten.
  • Svak ledelse. I boken kan vi lese at i løpet av 2007 utviklet McCains kampanjehovedkvarter seg mer og mer til et «ormebol». Sentrale personer i kampanjeledelse var i stadig krig med hverandre,  beskyldte hverandre for at det gikk smått med kampanjen, og McCain tok ikke tilstrekkelig fatt i problemene. McCain-kampanjen gjorde også en rekke mindre vellykkede angrep på motstanderne som ikke var forankret på toppen.
  • Uklare kommandolinjer i kampanjen – og vi kan lese at McCain også regelmessig lot være å følge «linjen». Dette skapte både frykt og frustrasjon i kampanjen. McCain var stadig på telefonen med «dissidenter» som var i opposisjon til kampanjeledelsen, med betydelig uro som naturlig følge.
  • Kampanjen hadde et uavklart og tildels uryddig forhold til pressen. Mens McCain selv fant stor glede i direkte kontakt med journalister – det var ikke uten grunn han på Republikanernes konvent i 2004 kalte dem «my base» – hadde flere sentrale kampanjemedarbeidere et mildt sagt anstrengt forhold til pressen.
  • McCain var ikke tilstrekkelig i stand til å motivere og vise interesse for sine nærmeste medarbeidere. Dette eksemplifiseres blant annet med at han som regel vær mentalt fraværende og viste klare tegn på kjedsomhet i interne ledermøter. Han meget varierende humør var også en stor utfordring. Når humøret var dårlig gjorde han ingen stor innsats for å skjule dette – verken internt eller eksternt.
  • Manglende vilje til forbedring. McCain er ingen naturlig taler, men historien har flere eksempler på politikere som har vist vilje og evne til å lære og utvikle seg. Denne viljen var begrenset hos McCain. Han ville ofte ha seg frabedt at rådgivere skulle fortelle ham hva han måtte gjøre…
  • Manglende evne til å holde seg til hovedbudskapet. Newsweek-reporterne beskriver hvordan McCain gjerne avvek fra manus. Dersom han ikke likte innholdet i talen (skrevet av en taleskriver) kunne han finne på å sabotere sin egen tale.
  • Svak og tilfeldig organisering. McCain spøkte selv i ironiske ordelag om «the well-oiled machine we have here on this campaign».

Det er selvsagt urettferdig å konsentrere seg om svakheter i McCain-kampanjen. Allikevel tar jeg meg den friheten her. Det må dog sies at boken også gir en interessant beskrivelse av kampanjens imponerende «comeback» som sikret McCain den republikanske nominasjonen.

På tross av svakhetene beskrevet over er det godt mulig at hovedforklaringen på McCains tap simpelthen er at han hadde den ublide sjebnen å være motstander til «the One» – Barack Obama.

Den internasjonale Saladindagen

Ifølge Dagsavisen foreslo den norske forfatteren Thorvald Steen i 2008 en internasjonal Saladindag. Dagen ble 4. mars, og Litteraturhuset i Oslo markerer den muslimske hærføreren i flere dager.

Mange skandinaviske lesere har blitt kjent med den kurdiske, muslimske herføreren Saladin (1137-1193) gjennom Jan Guillous roman «Tempelridderen». Guillous helt, Tempelridderen Arn, møter dødsfienden Saladin til et nattlig måltid, og leserne får presentert et meget sympatisk bilde av den sagnomsuste krigeren.

Men, Saladin (Sala ad-Din) er altså ikke bare en romanhelt, men en høyst reell historisk person. I 1187  inntok Saladins hær Jerusalem (Al Quds). I seg selv var kanskje ikke dette oppsiktsvekkende. Det som gjør at Saladins navn fortsatt lyser i historiebøkene er måten han gjorde det på: I stedet for å ta hevn over korsfarerne proklamerte han tilgivelse, frihet for slavene og at verken jøder eller kristne skulle drepes. Mange mener at Saladins forsonende linje fortsatt har mye å lære oss, ikke minst om hvilken holdning som burde anlegges i Midtøsten-konflikten. En Saladindag synes å være en god ide.

Hvis du ønsker å bli bedre kjent med Saladin, kan følgende kilder være gode utgangspunkt, i tillegg til Guillous roman: Store norske leksikon på nett, Torvald Steens roman «Kamelskyer» og Tariq Alis roman «The book of Saladin»,